28 desember i fjor hadde jeg gleden av å finne ut hvordan det føles å knekke foten, samt ryke alle ligamenter som holder ankelen på plass.
Det skjedde i en meninsløs kamp i julecupen i Landåshallen. Jeg måtte gå med kryker i tre måneder og helt til for to ker siden ar jeg gått rundt med en metallplate i leggen.
Den platen hindret meg i å kunne trene opp formen igjen. Den drev å kludret det til for nervene mine i leggen, og nesten alt gjorde vondt.
Nå som platen er ute, er jeg om en uke klar for å trene skikkelig igjen. Jeg må si at jeg gleder meg som et barn leder seg til julaften. Nå som jeg har tatt på meg et midlertidig treneransavar for Ulriken, føle jeg på meg hvor mye jeg savner å være spiller.
Jeg er også veldg spent på hvordan jeg kommer til å være som spiller når jeg er klar. Forhåpentligvis vil jeg kunne steppe inn i den samme rollen jeg hadde i fjor, minus all ballbehandligen. Det ble slitsomt etter en stund.
Jeg får bare vene å se..
